HSD på tur til ”det tapte atlantis”

– Azorene....

Jeg må ærlig innrømme at geografi-kunnskapene om Azorene var helt fraværende da vi bestemte oss for å melde oss på initiativtaker Magne F`s utenlandstur. Jeg drømte om et eksotisk sted på andre siden av kloden og ble ganske overrasket da jeg etter et søk på google fant ut at det faktisk ligger i Europa... Mindre eksotisk ble det dog ikke da jeg fant ut at turen skulle gå til et lite øyrike langt ute i Atlanterhavet med vann rundt på alle kanter så langt øyet kunne skue.

Azorene er nok ikke det mest attraktive reisemålet for dykkere og vi ble nok en smule betenkt  da vi (tross noen av oss) dro ned gjennomsnittsalderen på flyet med kurs for Ponta Delgada på hovedøya São Miguel.

Etter 5 timers flyreise over skyer og vann dukket øya opp under oss, og ferien kunne begynne..

Det er alltid betryggende å møte hyggelige guider når en kommer til et nytt sted og vi lette straks etter en som sannsynligvis savnet et liten gjeng nordmenn på en av sine busser. Etter litt om og men fant vi noen vi kunne spørre fra reiseselskapet, Solia som vi benyttet men ingen savnet oss og hadde heller ikke registrert at vi hadde booket noe hotel. Litt småsvette stod vi og ventet en stund før hun etter noen telefonsamtaler fant ut at joda.. alt var visst i orden likevel.. Vi ble stappet inn i et par taxier og fraktet til hotellet som var kjempeflott med badeanlegg og lange strender rett på utsiden.

Vi fant fort ut at det ville bli et svare strev å komme seg fram og tilbake mellom hotell og dykkersenter hver dag, og leide likesågodt en stor fin bil for hele uka. Dette viste seg i ettertid å være en utrolig god investering da det var litt avstander mellom fasilitetene.

De fleste fant fort sin plass og yngstemannen, Jon måtte selvfølgelig krype inn bakerst i syvseteren der han fikk en egen bakluke helt for seg selvJ

Nå var det jo dykking vi dro dit for og naturlig nok dro vi rett til dykkersenteret for å undersøke forholda. Flaks som vi hadde var det akkurat denne uka ei norsk jente der, Ivana som var divemaster. Dette gjorde språkbarrierene overkommelige da ingen av oss var spesielt stødige på portugisisk.

Vi gikk fra dykkersentert som heter ”Esirito Azul” ned til båten i havnen bare noen meter bortenfor for hvert dykk.

Da det ligger midt i golfstrømmen kan en oppleve hva som helst av liv under vann. Her har det blitt observert hai, hvaler, delfiner og annet snadder til stadighet. Øyene er av vulkans opprinnelse og det er  litt av noen undervannsformasjoner der.

Forventningene var som dere sikkert skjønner helt på topp.

Litt overraskende var det å se at bunnforholda minner litt om de vi har her hjemme, med sand og grå stein. Vannet derimot var som det skulle være tatt fra Rødehavet. Det ble derfor som en underlig blanding med innslag av tropiske fisker og andre typer som ligner ”våre” fisker.

Det var huler og grotter overalt, noe som i grunnen er naturlig for lavastein som vi hovedsaklig dykket rundt.

De fiskene vi så meste av var store grupper jackfish som svømte inn og ut av huler, barracudaer i store stimer, scorpionfish og murener som lå og lurte i alle små hull og sprekker.

Jeg og Ragnhild så som de eneste av oss ved en anledning en eagle-ray som svømte avgårde. Vi så flere store groupere under dykka, og èn som vi nok vil huske spesielt. Han hadde eget navn, Augsto og var en voksen rugg på 70-80 kg ble det påstått. Han var ikke spesielt glad i blitz-lys , noe Magne fikk erfare da han prøvde å forevige gampen som ikke var særlig fotogen av seg. Den kom i mot for angrep. Guiden sa han hadde sett Augusto tygge i seg et speilreflekskamera med hus tidligere, så vi hadde tross alt litt respekt for typen. Magne gjorde ikke mer enn ett forsøk ....

Ellers var det en god del blekkspruter av greie størrelser å se.

Crazy Norwegian- Magne satte seg i respekt da han dykket bortimot en time i bare shorts og temperaturen i vannet var rundt 20 grader...

Vi fikk dykket på et ca 40 år gammelt vrak, ”Dory”som lå helt inne i havna. Kapteinen valgte angivelig å senke båten på vei inn da han ikke fikk stoppet den. Den hadde en maksdybde på 20 meter og var derfor et greit dykkermål.

Øyvind ved propellen til "Dory"

Som alle andre dykkersentere med respekt for seg selv kunne også dette tilby en litt lengere tur for en ”liten ekstra slant”, og vi gikk rett på. Vi dro derfor ut på en 2,5 timers lang ”humpy-bumpy”-tur ut i intet der de feigeste av oss sikret seg med sjøsyketabletter.

Her ble det sagt at hva som helst kunne dukke opp, så her gjaldt det å holde øynene oppe. Vi så selvfølgelig ikke noe anner her enn inne ved øya, bortsett fra vrakdeler av en dampbåt, ”Olympia” som gikk ned i 1921 og dermed sørget for at de satte opp fyr på skjæret som heter Formigas.

Magne og Øyvind viser Ok-tegn ved fyret på Formigas

Det ligger en intørket vulkan rett på utsiden av São Miguel som er over 4000 år gammel. Det er en lagune inne i krater-delen med kanal ut til havet på utsiden. På utsiden er det en del sprekker og kløfter som strekker seg ned til havbunnen. Det skal også være mulig å svømme inn i lagunen via en kløft under vann. Det er noen virkelig flotte kløfter og vegger en kan svømme gjennom og langs her. Vi fikk også grina oss til at båtføreren slapp oss av inne ved lagunen etter et dykk slik at vi fikk badet og tatt en titt innenifra.

Betegnelsen azur-blått fikk brått  betydning etter dykking på Azorene. Vannet er virkelig BLÅTT ...!

Lagunen

10 dykk ble raskt tilbakelagt, brutalt og ubarmhjertig, men vi hadde jo litt igjen å utforske på øya....

Vi cruiset rundt i ekte pensjonist-stil med ”bilen vår” som vi etterhvert begynte å bli glad i tross alskens rare autmatiske finesser, og så både tvillingsjøene, oppgulp av svovelgasser som luktet under all kritikk og kuer på alle mulige steder.

Man fikk følelsen av å være satt flere tiår tilbake i tid, når man kjørte rundt i de trange gatene med mannfolk ikledd sixpence som stod og hang på alle hjørner og esler som ble brukt  som transportmidler. Det var hortensiaer absolutt overalt og overmåte grønt og frodig. Gresset var litt plastikkaktig og vi fant ut at det var nok sikkert årsaken til at kuene så veldig magre ut her.

"Oppgulp" av svovel som luktet.....

Maten var nok ikke deres sterke side. Kjøttet smakte rart (vi fant ut at det måtte være grunnet det merkelige gresset og de magre kueneJ ) og deres forsøk på å kopiere andre europeiske lands matvaner var ikke alltid like vellykkede. Vi fant likevel et par restauranter som var helt supre, og hadde derfor et par gode måltider i løpet av uka. Ølet derimot var godt overalt.

Ved havna i Ponta Delgada

Azorene har et subtropisk klima og her har en gjerne alle typer være i løpet av et døgn. Vi hadde litt regn og skyer i løpet av uka, men var stort sett kjempe-heldige med været. Noen hadde mindre grunnlag enn andre og ble litt solbrent, mens andre gjerne ville hatt enda mere sol. Om jeg reiser tilbake til Azorene med det første er jeg nok litt usikker på, men morsomt å ha vært der.......:)

Takk til Magne for en velorganisert tur, og til Jon, Kristine, Ragnhild og Øyvind for hyggelig lag.J